Av Åse Kari Gravråk

Dikterhøvdingene hadde sine karrierer parallelt, den ene med sine fortellinger, den andre med sine teaterdrama. 

Motsetninger

Brevvekslingen mellom de to forteller at vennskapet bølget og stormet, de elsket og hatet.
For Bjørnson var det slik at både litteraturen og livet måtte stå i menneskenes og samfunnets tjeneste. Derfor likte han ikke at Ibsen bare konsentrerte seg om diktningen og brukte opptil et par år på å skrive ett eneste skuespill. Og Ibsen innrømmet sin begrensning. I et brev til Bjørnson skriver han:

"Du har en mektig begavelse for politikken og en ustyrlig trang til å lede den. Jeg har ikke engang anlegg til å være statsborger; jeg er fullstendig talentløs i den retning. Det er følgelig likeså naturlig for deg å stille deg i spissen som det er for meg å stille meg utenfor". 

Støttet Ibsen økonomisk

Bjørnstjerne Bjørnson var stor, brautende og trygg. Henrik Ibsen var liten, puslete og nærtagende. Bjørnson tok seg av Ibsen, og han støttet Ibsen-familien økonomisk under deres to års opphold i Italia der Ibsen prøvde å få skrevet noe stort: «Brand». Så skjærer det seg. De snakker ikke med hverandre på ti år. Nå er Bjørnson blitt den underlegne mens Ibsen er blitt verdensberømt.

Musikken til Peer Gynt førte til uvennskap

Bjørnson samarbeidet med Edvard Grieg om det som skulle bli den store nye nasjonaloperaen Olav Tryggvasson. Grieg ventet utålmodig på fortsettelse på teksten fra Bjørnson, men det kom ikke noe. Og det som da skjer er at Grieg svarer ja på spørsmål fra Henrik Ibsen om å skrive musikk til noe nytt han arbeidet med, nemlig Peer Gynt!

Grieg skriver til Bjørnson: 
"Saken er den at hadde jeg fått din tekst, hadde jeg svart Ibsen nei!"

16. juli 1874 svarer en ikke nådig Bjørnson:

"Nu er Du i Peer Gynt! Væl bekomme!"

Dette førte til 13 års avbrudd i vennskapet og samarbeidet mellom komponisten og forfatteren, men etter det ble de venner igjen og Grieg kom til Aulestad.

Møtte ikke i sin sønns bryllup

Bjørnson og Ibsens forhold fortsatte å storme, men barna deres fant hverandre. I oktober 1892 ble Bergljot Bjørnson og Sigurd Ibsen viet på Aulestad. Alle de nærmeste var til stede, bortsett fra Henrik Ibsen. Han svarte at han ikke følte seg vel og at han var i innspurten med sitt verk «Byggmester Solness», han kom ikke.

Badelegen Stockman

I 1902 fylte Bjørnson 70 år, og da besøkte han Ibsen som var syk og sengeliggende etter et slag. Bjørnson ville at Ibsen skulle være den første utenom familien som gratulerte han med dagen. Kona Suzannah slapp han inn og lot de to få være i fred. 
Bjørnson ble der i to timer, og han fortalte etterpå at Ibsen hadde tatt hans hånd mellom begge sine og sagt:

"Av alle menn og erindringer husker jeg oftest deg. Du var meg kjærest. 
Det var også deg jeg tenkte på med ham, badelegen -. Badelegen? sa Bjørnson spørrende, og de to gamle herrer ble sittende en lang stund og fundere, før de fant fram til navnene dr. Stockman og 'En folkefiende'."

Besøk Aulestad for flere historier om livet til Bjørnstjerne Bjørnson!